Signaturen av interferon ved lupus: Fra fenomen til presisjonsmedisin

Interferon-signaturen ved lupus: Fra fenomen til presisjonsmedisin

Utarbeidet av Hesperion Research Team Systemisk lupus erythematosus (SLE) er en av de mest heterogene autoimmune sykdommene. Pasienter kan ha ulikt organengasjement, immunaktivering og behandlingsrespons. I mange år har forskere observert at mange med lupus viser et “interferon-signal” – en oppregulering av gener som aktiveres av type I-interferoner. I løpet av de siste to årene har dette signalet gått fra å være et forskningsfenomen til et praktisk klinisk biomarkørverktøy som hjelper til med å veilede behandling og forbedre kliniske studier.

1) Hva er interferon-signaturen?

Interferon (IFN-I)-signaturen viser mønsteret av genuttrykk som induseres av type I-interferoner (IFN-α, IFN-β). Hos lupuspasienter er dette signalet ofte vedvarende forhøyet i blod og vev, noe som gjenspeiler en tilstand av kronisk aktivering av det innate immunsystemet. Målingen gjøres vanligvis via genpaneler som dekker 5–20 interferon-induserte gener (ISG).

2) Nyere fremskritt (2023–2025)

• Standardisering: I 2024 publiserte flere forskergrupper harmoniserte paneler og terskelverdier for klinisk bruk, som baner vei for regulatorisk godkjenning av IFN-signaturtester som ledsagende diagnostikk.
• Behandlingsstratifisering: Pasienter med høy IFN-signatur responderer bedre på anifrolumab (monoklonalt antistoff mot IFNAR1), slik vist i samleanalyser fra fase 3-studier. Pasienter med lav signatur ser ut til å ha bedre effekt av andre behandlingsmål (f.eks. B-celle-rettet terapi).
• Heterogenitet i signaturen: Ikke alle IFN-signaturer er like. Nylige enkeltcelledata viser at monocytt-drevne IFN-signaturer kan forutsi respons annerledes enn de som drives av plasmacytoide dendrittiske celler. Dette bidrar til å forklare varierende behandlingsresultater.

3) Klinisk betydning

• Personlig tilpasset behandling: IFN-testing kan snart hjelpe revmatologer med å avgjøre om anifrolumab er riktig valg for pasienten.
• Kliniske studier: Ved å dele pasienter etter IFN-signatur reduseres variasjonen, og det blir lettere å påvise behandlingseffekt.
• Prognose: Høy IFN-signatur korrelerer med mer alvorlig sykdom og økt risiko for sykdomsutbrudd, og kan dermed fungere som risikomarkør.

4) Utfordringer og åpne spørsmål

• Hvor stabil er signaturen – endrer den seg med behandling, remisjon eller sykdomsutbrudd?
• Hva er den optimale terskelen for å definere “høy” versus “lav” IFN-signatur?
• Kan signaturen forutsi langtidsutfall, ikke bare kortsiktig behandlingsrespons?

5) Hesperions perspektiv

• Vi inkluderer IFN-signaturen i vår biomarkøratlas for lupus, hvor genuttrykk kobles til behandlingsresultater.
• Vi mener at alle lupus-studier bør stratifisere pasienter etter IFN-signatur for å akselerere utviklingen av nye legemidler.
• Vi undersøker integrasjon av IFN-paneler med andre omics-data (B- og T-celleprogrammer) for å definere kombinerte endotyper.

Konklusjon

Interferon-signaturen er ikke lenger bare et forskningsverktøy – den er i ferd med å bli et klinisk redskap. Ved å hjelpe med å matche pasienter til riktig behandling markerer den et viktig steg mot presisjonsmedisin ved lupus. De neste årene vil vise om denne tilnærmingen blir rutine i revmatologiske klinikker.